Bildegalleri finner du her.
Bakgrunn
Jeg har lenge vært fan av Bower&Wilkins (B&W) høyttalere. Med lyttepreferanser innenfor alle ting a-cappella musikk, så har det alltid vært viktig for meg med en stram og definert øvre bass, og en rik mellomtone. Etter mange år med forskjellige B&W modeller, senest 604 S2, så begynte jeg å bli savne noe mer. Øvre bass føltes ikke lenger kontant nok. Mine Alesis nærfeltsmonitorer ved Mac’en i naborommet hadde mer punch, eller “sting”, eller hva man nå skal kalle det for noe, enn mine 604. Mellomtonen var jeg fortsatt svært fornøyd med, men diskanten var blek, tilbaketrukket, jeg følte at den “stod i taket”. Så jeg bestemte meg for å lete litt og se meg om etter noe annet. Lenge falt øynene på 700-serien til B&W, men ved en tilfeldighet så kom jeg over både navn og informasjon om Swans.
Det var for meg et ukjent merke og bekjentskap, men noen av omtalene jeg så på nettet gjorde at jeg bestemte meg for å ta kontakt med Soundwave, den norske importøren. Kort tid etter var jeg på et lang besøk på Skedsmokorset, og etter en svært hyggelig og interessant lyttetest bestemte jeg meg for å prøve et komplett 5.0 surroundsett hjemme av merket Swans Diva 6.2 HT. Kort tid senere kom Roger Engelstad i Soundwave innom med noen gedigne, tunge esker, og hjalp meg med å få beistene inn på plass.
Fronter
Direkte små kan de ikke sies å være, storebror 6.2F frontene i Diva-serien. På spikes, fra dome til bunn, utgjør de 1,27 meter. Med en vekt på 35 kg stykket står de nokså solid på gulvet også, selv om avrundingen i bakkant gjør den lett å vippe om man legger litt trykk på toppen av høyttaleren. Utførelsen med sidevegger i rosentre og svart pianolakk er meget pen og oser kvalitet. Elementene er ikke overraskende fra Hivi (Hivi står bak Swans merket). Høyttalerene er designet i USA, men at serien er produsert i Kina skulle ingen tro, bortsett fra på prisen...
Frontene er klassisk treveis design, men skilter med to 8” elementer for å ta seg av bassområdet. Mellomtonen på 5” er også montert i det samme kabinettet som basselementene. På toppen av høyttaleren sitter Diva-fronthøyttalerenes kjennemerke, en 1” bredspektret dome diskant i eget kammer med ferrofluid for kjøling og resonansdemping. To bassrør benyttes på denne modellen, og tette skumplugger medfølger til begge for finjustering. Det er kraftige oppheng til bass og mellomtone-elementene, mens elementene er “glatte” og uten struktur. Ingen kevlar-elementer i denne gården.
Frontdekselet er nokså spartansk og enkelt, og står litt i kontrast til kabinettet forøvrig. Det gjør dog jobben, men bør behandles med litt omhu da de virker noe skjøre.
Høyttalerene kommer med fastmonterte spikes på fastmonterte tabletter, og her har de en dobbeltfunksjon. Diva-frontene har nemlig “bunnmating” - høyttalerterminalen sitter midt under bunnplaten. En annerledes detalj - som om ikke annet hindrer klåfingrede små vesener av mennesketypen i å dra ut og leke med høyttalerkablene til pappa... Terminalen er forøvrig av den enkle sorten, men med gullforgylte tilkoblinger.
Senter
Senterhøyttaleren, som forøvrig har benevnelsen Diva 5.2C, har en nokså tradisjonell bestykning med to 6,5” mellomtone-elementer og en silkedome i senter. Av modellbetegnelsen kunne man være forledet til å tro at denne senteren hører hjemme også i 5.2HT serien - det gjør den ikke. Jeg tipper at Swans her er blitt inspirert av de som lager kameramodeller og mobiltelefoner nå om dagen - de klasker sammen noen tall i kjekk og grei orden, og så overlater de til forbrukerne å overkomme frustrasjonen. “What’s in a name anyway?” Sukk.
Byggekvaliteten på senteren holder samme høye standard hva kabinettet angår som for frontene, men her er det (naturlig nok) mating i bakkant. Baksiden avslører også to bassrør, så dette er altså en vanlig toveis åpen konstruksjon med ventilering.
Med sine drøye 62 cm i bredde så er Diva 5.2C en mellomstor senterhøyttaler. Som “vanlig” har den ingen ben eller tilkoblinger for spikes eller lignende under, så høydejustering/vinkling må gjøres etter Reodor Felgen-metoden. Jeg lar meg stadig forbause over at det ikke lages enkel hull til skruknotter slik at senter kan vinkles blant høyttalerprodusentene. Er det en høyttaler du trenger å vinkle, så er det vel senter...
Surroundhøyttalere
Diva 5.2R, som bakhøyttalerene heter, har en bi-polar konstruksjon med to stykk toveis lukkede høyttalere i samme kabinett. Elementbestykningen er som for senterhøyttaleren, men altså uten bassrør denne gangen.
Høyttalerene har også innfelte skuehull til stativer om det skulle være nødvendig, og også festebraketter for veggmontering. Hver bakhøyttaler veier nærmere 8 kilo forøvrig, så pass på at du har gode fester/skruer når du monterer disse, så du ikke får ubehagelige opplevelser midtveis i en god film.
Men få HØRE nå da...
Jada jada, vi nærmer oss poenget nå... Hvordan låter så disse velpolerte kineserene når man skrur på noe vellyd? Spørsmålet krever besvaring i både stereo og surround. Stereo først.
Det som umiddelbart slo en gammel B&W’er var diskanten. Det føltes omtrent som når et fly popper gjennom skylaget på vei opp etter take-off. Her er det både rom og plass å utfolde seg på, vellyden fra diskanten flyter oppå lydbildet og stanger ikke mot noe. Den relativt høye plasseringen av elementet virker heller ikke negativt inn så langt jeg klarer å bedømme. Det låter rett og slett befriende, vakkert og oppløst.
Mellomtonen har antydninger til noe mindre stramhet enn det kevlar-mellomtonene til B&W klarer å levere. På de mest transparente og krevende a-cappella innspillingene mine, eksempelvis Uni med Club for Five, så blir det en anelse bløtt i overgangen mot øvre bass. Dette er så langt fra plagsomt, men er samtidig det klart svakeste punktet for 6.2F sin del.
Bassen - hoi, ja den bassen. Som gammel B&W 604 eier har jeg jo vært vant til god bestykning i bassen, men Diva’ene tar kaka! Med en oppgitt avrunding rundt 33Hz er dette en høyttaler som det med mange typer musikk kan spilles helt i bånn med, uten at du mister bassinformasjon i lydbildet, og kraftig nok til å ta et godt tak i buksebeinet uten hjelp av noen subwoofer.
Det råeste med 6.2F må likevel være det totale tonelandskapet som frembringes så lekende lett. Med sine 90dB sensitivitet og 6Ohm impendanse er dette en relativt lettdrevet høyttaler, men det stereospektrumet som trylles frem har forvist haka mi til kjellerposisjon mer enn 1 gang. Jeg har gjentatte ganger tatt meg selv i å sjekke om forsterkeren min er innstilt på et surround-program ved feiltagelse, rett og slett fordi lydbildet innhyller deg fra alle kanter. Det hjelper selvsagt her, uansett høyttaler, å være nøye både på plassering og retning på høyttalere og lytteposisjon. Dog, forbedringen fra mine B&W lytteopplevelser er påtagelige.
En ting å være obs på, ved store lydtrykk, er at basselementene faktisk slår så kraftig at det skapes vibrasjoner og during i frontdekslene til tider. Som jeg nevnte tidligere er ikke disse akkurat av ypperste kvalitet, så gjør deg selv en tjeneste: Ta de av når du skal spille “skikkelig”...! :)
Alle kluter til...
En ting er bare å slå fast med en gang - Pink Floyd i SACD en fornøyelse for øret. Riktignok er ikke bi-polare høyttalere det helt store når man skal spille surround-musikk, men for min del har jeg blitt positivt overrasket. Nå er det jo nokså sjelden at lydbildet “bæres” gjennom surround-høyttalerene, men de gangene hvor de er fremtredene fungerer de absolutt til godkjent karakter.
Senter-høyttaleren har heller ingen problem med å holde tritt, men på grunn av den relativt “tynne” designen er det viktig å ha en god vinkling slik at lyden treffer deg godt i lytteposisjon.
Film i alle kanaler
Når Serenity pryder lerretet er det nesten så man må holde et godt tak i stolen for ikke forsvinne ut. Her blir man bombardert med vellyd fra alle kanter. Det bi-polare designet på bak-høyttalerene kommer til sin rett, og skaper et behagelig og inkluderende lydgulv for front- og senterhøyttalerene. I Alien Directors Cut fremkommer detaljene i lydbildet nesten for godt, slik at det er fristende å sjekke at det faktisk BARE er vegger bak sofaen.
Verken senter eller bakhøyttalere har godt av den dypeste bassen selvfølgelig, så kompletter for all del med en sub og sett disse som small i forsterker-oppsettet ditt. Du kan velge å sette delefrekvens ned til 60Hz med disse høyttalerene, men for min del opplever jeg best resultat med “standard” 80Hz deling mot sub.
Konklusjon
Swans Diva 6.2HT er en fabelaktig høyttalerpakke til prisen. Med meget høy byggekvalitet og flott finish, og ikke minst fenomenal diskant og potent bass, tipper jeg disse høyttalerene setter rynker i panna på noen og enhver av de anerkjente høyttalerprodusentene. Diva’ene kan anbefales på det varmeste - ta for all del kontakt med hyggelige og hjelpsomme karer i Soundwave. At du får vellyd for pengene er det i hvertfall ingen ting å si på...
Her er også et utvidet bildegalleri.